Barnet mitt er annerledes

Vår sønn er en livsglad gutt. Fram til ett-års alderen merket vi ikke at noe var annerledes. Så startet han i barnehagen.

Da jeg fikk beskjeden om at sønnen min hadde autisme, satt jeg med hendene foldet i fanget, og gjorde mitt beste for å ikke gråte. Jeg husker sorgen som plutselig vellet opp i meg, sorgen over at min sønn ikke vil ha den samme utviklingen som alle andre barn.

Vår sønn er en livsglad gutt. Fram til ett-års alderen merket vi ikke at noe var annerledes. Vi ventet spent på at han ville si sine første ord. «Det kommer nok snart», tenkte vi.

Så startet han i barnehagen. Og vi begynte å merke subtile tegn på at noe var galt. Han reagerte ikke på sitt eget navn. Han møtte nesten aldri blikket vårt. Han kunne begynne å gråte når han ville ha noe. Vi forsøkte å lære ham å peke, uten at det hjalp. Vi skjønte ikke hva vi gjorde feil.

En kveld googlet jeg ordet «autisme». Med hjertet i halsen leste jeg kjennetegnene som manifesterte seg hos et barn allerede før treårs-alderen. Begrepet «gjennomgripende utviklingsforstyrrelse» gikk igjen flere steder.

Brikkene begynte å falle på plass. Noen måneder seinere ble mistanken vår bekreftet. Vår sønn fikk diagnosen «barneautisme». Diagnosen er medfødt. Vi kunne ikke ha gjort noe annerledes for å forhindre det.

Vi mennesker er opptatt av å finne årsakssammenhenger. Vi forsøker alltid å finne forklaringer, selv på uforklarlige ting. Jeg leste diverse artikler, forsøkte å finne ting ved svangerskapet mitt som var feil. Jeg så på YouTube videoer. Instinktivt forsøkte jeg å finne svar på hvorfor min sønn var født med en slik diagnose.

Vi begynte også å stille spørsmål om framtida. Vil han klare seg? Vil han trenge hjelp hele livet?

Som forelder er det lett å tenke at man har makt til å kontrollere alt i barnets liv, fra det øyeblikket de tar sine første skritt, til den dagen de pakker sakene sine og flytter ut.

Da ungen vår fikk diagnosen, lærte jeg flere ting. Autisme er ikke en sykdom, men en annerledeshet som man bærer med seg gjennom hele livet.

Tenker man på autisme som en sykdom, kan man fort skape en illusjon av at man kan «kurere» barnet sitt fra diagnosen. Det beste man kan gjøre for sitt eget barn er å hjelpe ham/henne ut ifra forutsetningene de har. Barnet ditt er riktignok annerledes, men ikke mindre unikt enn andre barn.

Mange følelser kan dessuten settes i sving når man får beskjed om at ens eget barn ikke er som alle andre. Alt fra sorg, skuffelse og skyldfølelse over at man ikke så kjennetegnene tidlig. Jeg tror at det er viktig at man snakker om disse følelsene og ikke graver dem ned. Man trenger å bearbeide tankene som kommer i etterkant, for å kunne være til hjelp for sitt eget barn.

Personlig gikk jeg flere runder med meg selv før jeg valgte å skrive dette. For meg blir skriving en form for terapi, der jeg velger å dele mine tanker med omverdenen, tanker som jeg bare for noen måneder siden helst ikke ville snakke om. Det kan være vanskelig å sortere følelsene sine når man der og da får beskjeden.

Jeg vil gjerne si til dem som kanskje befinner seg i samme situasjon: I Norge har vi et fantastisk hjelpeapparat. Vit at du ikke er alene. Man kan føle seg alene og forvirret i en periode. Det kan ikke minst føles veldig ensomt å være forelder til et barn som bærer en slik diagnose.

Det å vite at du har et sikkerhetsnett som er her for å hjelpe deg når du trenger det mest, gjør at man på et vis begynner å se lys i enden av tunnelen. Man ser på barnet sitt og tenker; «dette skal vi klare sammen, du og jeg».

Lyst til å diskutere? Besøk Dagbladet debatt!