– Det er mulig Michael Moore får et kick av all oppmerksomheten

Hardtslående filmskaper bommer på ballen.

Årets mest kontroversielle dokumentarfilm så langt heter «Planet Of The Humans». Filmen er et sviende angrep på klima- og miljøbevegelsen og alt den har gjort for å bremse global oppvarming til nå.

Filmen er tendensiøs og skjemmes av faktafeil. Den viktigste grunnen til at den har skapt så mye støy, er at produsenten heter Michael Moore.

Han er en viktig, maktkritisk filmskaper, men her forkludrer både han og filmen sitt eget budskap.

«Planet Of The Humans» er sett av over åtte millioner på en måned. Den ble sluppet på nett på femtiårsdagen for «Earth Day», 22. april, gratis for alle.

Akkurat nå er støyen rundt filmen ekstra øredøvende. Den ble fjernet fra Youtube, etter protester mot bruken av klipp fra en av filmens fotografer.

Les også
Regjeringen foreslår 3,6 milliarder til grønn omstillingspakke

I filmen står ikke Michael Moore foran kamera som vanlig. Det er hans kompanjong Jeff Gibbs som er hovedperson og helt. Han reiser rundt i USA for å avdekke hvorfor arbeidet med å berge klimaet går så ualminnelig tregt.

Koronapandemien ligger der som et tykt bakteppe. Naturen er i ulage, klimaet har influensa, og hele kloden og verdensøkonomien er truet av en pitteliten, dødelig trussel vi ikke kan se en gang.

Det er friker oss ut, selvfølgelig.

Filmen er en sjøsyk og amatørmessig klippet tripp gjennom noen av tabbene som har skjemt ut det grønne skiftet i USA.

Solpanelparker i ruiner. Vindmølleparker som er avhengige oljeprodukter og ødelegger store naturområder. Biomassefabrikker som brenner opp verdifull skog for å produsere miljøvennlig kraft.

Solkraft-konserter som må koble seg på dieselaggregat for å skaffe nok strøm til lydanlegget. Og så videre.

Men filmen er også et svingslag mot miljøorganisasjoner som hopper til køys med noen av verdens største energiselskaper. Noen av dem er beryktet for å være klimaverstinger og miljøbremser.

Et eksempel er oljeselskapet ExxonMobil, som har finansiert hardcore lobbyorganisasjoner mot klimapolitikk siden Kyoto-prosessen på 1990-tallet.

Det er nødvendig å sette flomlyset på de naive sidene av klimabevegelsens historie. Alle har godt av å lære av sine egne tabber.

Problemet er at produsentene her løfter frem 15 år gamle feiltrinn, og klipper det sammen til et fortelling der alle store klimatiltak fremstilles som en total fiasko.

I tillegg er narrativet sauset inn med faktafeil, bruk av gammel statistikk og geriljaangrep på nokså uforberedte miljøvernledere.

Blant annet er informasjonen om solenergi i filmen utdatert. Solcellepaneler er blitt mer effektive siden tidlig 2000-tall, og kostnadene ved å produsere dem har falt betydelig.

Den teknologiske utviklingen løp altså fra denne filmen før den ble laget.

Filmen har utløst en liten storm av kritikk og korreksjoner, naturligvis. Samtidig får den varme bamseklemmer av klimafornektere verden over.

Filmen kan ses på som en gave til dem som ønsker å undergrave klimabevegelsen. Det kan vel ikke være Michael Moores hensikt?

Michael Moores rolle er interessant. Tidligere har han laget sviende og hardtslående dokumentarer mot USAs våpengalskap («Bowling For Columbine») og sviktende helsevesen («Sicko»). Han fikk gullpalmen under filmfestivalen i Cannes for «Fahrenheit 9/11», om terroren i USA i 2001.

Denne filmen er også ladet med Moores beinharde svart-hvite retorikk. Men her sitter jeg med en bestemt følelse av at han skyter på feil målskive.

Les også
Han var mannen bak «Nye Statoil», nå advarer han mot å kaste milliarder etter oljebransjen

At klimabevegelsen gjorde tabber for tjue år siden, betyr ikke at den i dag er inkompetent og handlingslammet. Greta Thunberg er ikke nevnt i filmen.

Den største trusselen mot klimaet er maktmennesker som påstår at global oppvarming er en internasjonal sammensvergelse, og som raserer lovverk som skal beskytte kloden.

Heller ikke president Donald Trump eller hans brasilianske kollega Jair Bolsonaro er tema for Moore.

At multinasjonale selskaper gjør patetiske forsøk på å kjøpe seg grønn troverdighet, er litt vondt å se på.

Men hvis du kan svinebinde noen av verdens klimaversting-selskaper til forpliktende, grønt skifte, er vel det bra?

Denne omstillingen trenger ressurssterke medspillere, og da trengs det levedyktige forretningsmodeller.

Men Moore har større problem enn dette.

I et intervju med kveldsshow-verten Stephen Colbert sier produsenten at femti år med den globale miljøbevegelsen ikke har gitt oss løsninger på de to åpenbart største truslene mot klimaet: overbefolkning og overforbruk.

Så hvorfor har han ikke produsert en film som i helhet tar opp disse enorme problemstillingene? Slike viktige premisser blir bare kjapt fremført i en film som likner mer et frikshow enn et argument.

For Moore har egentlig et viktig poeng. Mye av dagens klimapolitikk og -tiltak har nærmest som forutsetning at vi bare kan fortsette å leve som før, etter det grønne skiftet.

Samme forbruk, samme levestandard og hei hvor det går herfra til evigheten.

Denne illusjonen er kanskje klimabevegelsens største utfordring. Den fortjener en mer voksen og reflektert diskusjon enn det «Planet Of The Humans» byr på.

Å gå ned i levestandard og familiestørrelse er kanskje de største tabuene for både miljøpolitikk og den tilhørende samfunnsdebatten i den vestlige verden i dag.

Les også
Michael Moores metode

En skikkelig Moore-film om dette dilemmaet, kunne ha fått fart på diskusjonen. Isteden har han laget en film som nedsabler bevegelsen som har samme mål og mening som ham selv:

Å berge kloden fra nedsmelting og katastrofe.

Hva kan motivene for å lage en så kontraproduktiv film være? Vanskelig å si.

Det er mulig Michael Moore får et kick av all oppmerksomheten. Men jeg tviler på at filmen hans bringer kampen mot global oppvarming ett skritt videre.