KrF misliker FrP mer enn det verdsetter sine egne prinsipper

Etter tirsdagens vedtak i Stortinget om liberalisering av bioteknologiloven er det ikke bare grunn til å stille spørsmål ved KrFs strategi, men også om partiet har benyttet anledningen til å foreta et veivalg de ellers ikke kunne tatt.

KrFs viktigste seier i den samarbeidsplattformen de fire partiene Høyre, FrP, KrF og Venstre utarbeidet på Granavolden januar 2019, var at bioteknologiloven ble fredet. Det er all grunn til å tro at svært mange av partiets velgere var fornøyd med partiets prioritering. Det å motarbeide et sorteringssamfunn har alltid vært med på å definere partiet og gjøre det til hva det er.

Men så skjer det ting i Midtøsten. Det er noen IS-terrorister som ønsker å komme «hjem» til Norge. Det drives politisk utpressing med antatt syke barn i hovedrollen, og KrF, som i sitt politiske program sier at

«Nestekjærligheten gjelder alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hvor de bor. Den inkluderer selv de vi måtte oppfatte som våre fiender, og den krever aktiv handling»,

sa at Norge skulle handle. Dette ble dråpen som førte til at begeret rant over for FrP: De forlot regjeringen, og resten av historien kjenner vi.

Det vi må drøfte, er hvordan KrF kunne velge en strategi som gjorde at de mistet kontroll over partiets kjernesak, hvorfor symbolpolitikk ble viktigere enn lovendringer som vil påvirke hele samfunnet i uoverskuelig framtid.

Det er flere mulige forklaringer på hvorfor ting ble som de ble. For det første kan det skyldes svak politisk ledelse, at de ikke forstod konsekvensene av å skyve FrP ut i kulden. Det er imidlertid få som tror at ledelsen ikke forstod konsekvensene av en regjering uten FrP. Alle visste hvor FrP stod i disse spørsmålene, og hva konsekvensene ville bli av et fristilt FrP.

For det andre kan det skyldes et bunnløst hat mot FrP, som gjør ledelsen blinde for alt annet enn målet om å ramme Sylvi Listhaug og co. Dette er en forklaring som kan ha mer for seg enn hva godt er. Enhver som kjenner til holdningene til Knut Arild Hareide, vet hvordan han har bygget sin egen identitet opp mot en grenseløs forakt for Sylvi Listhaug og Frp.

For det tredje kan det være at ønsket om å være god og drive politikk ut fra et prinsipp om nestekjærlighet, har en naturlig dynamikk som gjør symbolsaker viktigere enn langsiktig og grunnleggende politisk arbeid med lovgivning.

For det fjerde – den kanskje mest bekymringsfulle årsaken – kan være at partiets ledelse visste at bioteknologiloven ville ryke med FrP ute av regjeringen, men at de var villig til å ofre det mange kaller for tapte slag, og på den måten slippe å ta med seg disse spørsmålene inn i framtiden.

Partipolitikk dreier seg om hestehandler. Vi kan mislike det, men det er en realitet. Vi vet også at FrP har ulike prioriteringer. For FrP er det viktigere med en streng innvandringspolitikk enn med en liberal bioteknologilov. Slik situasjonen er nå, står begge partier igjen med et resultat de ikke foretrekker, det hele fordi KrF opplever seg bundet av sitt mål om nestekjærlighet, et begrep som er fullstendig ubrukelig i praktisk politikk. For å sette det på spissen: Nestekjærligheten til en terrorist var altså viktigere enn kjærligheten til barn med Downs syndrom og barns rett til en far.

Kjell Ingolf Ropstad fikk mye juling for sin innsats, og mange beklaget seg over FrPs representanter. Ingen stilte et kritisk spørsmål til partiets venstreside og Knut Arild Hareide om hvorfor Arbeiderpartiet med sin ekstreme liberalisme er et bedre alternativ enn FrP.

Tirsdag så vi også partipolitikkens klamme hånd over den politiske debatten. Vi vet at flere representanter valgte å følge sine partiers landsmøtevedtak fremfor sin egen overbevisning. Det er med på å forklare hvorfor politiske partier var forbudt i Norge fram til innføringen av parlamentarismen. Politiske partier fremmer sjelden en opplyst samtale, lojaliteten rettes mot partiet, ikke velgere og egen integritet.

Som dr. Stockmann sier i «En folkefiende» av Ibsen:

«Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!»

Dette flertallstyranniet legger grunnlaget for «den forbannede kompakte, liberale majoritet» som går på bekostning av individets rett til å tenke annerledes. For vi glemmer at vedtaket tirsdag vil gå på bekostning av vår rett til å tenke sant om familien, mor-far-barn og menneskeverd. For vedtaket handlet ikke bare om å gi noen en rett, det handlet like mye om hva staten nå må forsvare.

Men, som Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol sa til Vårt Land, det var en verdig debatt, og det er jo åpenbart det viktigste:

Dette er en veldig stor dag for Ap. Det representerer slutten på en lang, lang prosess. At det ble et såpass romslig flertall, synes vi er bra. Det var det en verdig debatt, ingen harde utfall.

Stort klarere kan opphøret av en kritisk og opplyst offentlighet vanskelig illustreres.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!