Det liberale demokratis manglende bærekraft

To tilhengere av Trump viser sin støtte under hans besøk til bilfabrikken i Ypsilanti, Michigan 21. mai. Over hele USA har Demokratiske guvernører vist seg som de mest kontrollerende og villige til å overvåke borgerne og stenge dem inne. Dette har faktisk bidratt til å bevege velgerne i Trumps retning. Han vil gjenåpne USA. Foto: Seth Herald/Reuters/Scanpix

Hva har den amerikanske professor Patrick J. Deneens siste bok «Why Liberalism Failed» til felles med NRKs reportasje «Et ærlig forsøk på å finne friheten på et småbruk»? Begge bidrar til antakelsen om at vår tids rådende ideologi, liberalismen, ikke er bærekraftig på sikt.

Gjennom et helt år har en journalist fra NRK fulgt en voksen kvinnes livslange forsøk på å bli et helt fritt menneske. Hun tilhører den kreative klasse – en kosmopolitt og kunstner, som etter å ha oppholdt seg noen år i utlandet, flytter hjem til Norge igjen. Hun trosser bankens råd, og kjøper seg et småbruk i meget dårlig forfatning, uten innlagt vann og strøm. Her vil hun isolere seg og bli selvberget. Hun vil bade naken i hagen, henge opp kunst i trærne og skyte blink på utstillingsdukker iført militærfrakk og lue, alt sammen uten skamfølelse.

Hvorfor? Fordi hun kan, som hun selv sier. Det er ingenting som holder henne tilbake.

Kvinnens valg virker både radikalt og overmodig. Hun innretter seg som om hun er frigjort fra absolutt alt – også fra kunnskapen om- og respekten for hvordan man mestrer livet på et småbruk. Hun eier 60 mål med skog, men klarer for eksempel ikke å hugge ved for å overleve vinteren, og må kjøpe den av naboen. Som «Lykke-Per» erfarer hun at frigjøringsprosjektet ikke utvikler seg som forventet, noe hun for øvrig selv innrømmer.

Liberalismen som anti-kultur

Det interessante med NRKs reportasje, er ikke hvor tragisk eller komisk dette frigjøringsprosjektet fremstår, men at de valgene som tas, grunnleggende sett, er helt i tråd med et frihetsbegrep som i dag både forsvares og dyrkes på tvers av partipolitiske skillelinjer. Dette mener forfatteren av boken «Why Liberalism Failed» det er god grunn til å se litt nærmere på:

Der den antikke og kristne forståelse av frihet var forbundet med selvdisiplin på det individuelle plan og selvstyre på det samfunnsmessige plan, beveger det liberalistiske frihetsbegrepet seg i en ganske annen retning. Det fordrer nemlig størst mulig frihet fra nasjonale tradisjoner, sedvane og kultur – det vi si typisk lokale forhold, utviklet over tid og nøye tilpasset samfunnet det virker i. Inn kommer i stedet en liberalistisk mono-kultur, gjerne utformet i tråd med retningslinjene fra et eller annet overnasjonalt organ.

Deneen lener seg på Alexis de Tocquevilles og mener hans erfaring fra demokratiet i Amerika i første halvdel av 1800-tallet fortsatt er relevant for å forstå vår egen tid. Menneskene i et liberalt demokrati har store vanskeligheter med å se sine egne liv og handlinger som ledd i et tidsforløp der fortid, nåtid og fremtid, er forbundet med hverandre, påpekte Tocqueville. Når de langsiktige konsekvenser av valgene man tar – enten det er på individnivå eller på samfunnsnivå – ligger utenfor synsvidde, innretter man seg heller ikke med tanke på neste generasjon. Både naturvern og migrasjon kan fungere som eksempler på det i dag.

Når staten blir samfunnets lim

Bokens kanskje mest interessante og originale del reiser følgende overordnede spørsmål: Hvorfor er staten blitt en så viktig faktor nettopp i det liberale demokriet?

Svaret er at liberalismen kulminerer i og med to grunnleggende forhold – det frigjorte individ og den kontrollerende stat.  Statens rolle blir avgjørende både fordi den har påtatt seg oppgaven med å skape frie individer, og fordi den eneste aksepterte grensesettingen i dag, er den som kommer fra staten. Enten det gjelder venstre-liberale eller såkalte liberal-konservative har begge grupper, ut fra ulike politiske ståsteder, en egeninteresse i å la staten utbre sin makt og innflytelse i individualismens navn. Felles er at de begge har gjort seg avhengig av statens bistand for å få sikret den delen av det liberal-politiske prosjektet som de selv går inn for. Begge oppfatter de borgeren først og fremst som en forbruker.

Liberal-konservative er i utgangspunktet skeptiske til staten, men trenger den for å sikre tilgang på nasjonale og internasjonale markeder, herunder overvinne eventuelle lokale former for myndighet og normer som begrenser det frie markedets rolle i samfunnet, skriver Deneen. De venstre-liberale, hevder han, er mer positivt innstilt til staten, med unntak for det tilfellet at den påtar seg å drive moralsk oppdragelse på de områdene der de selv ønsker full frihet. I den forbindelse trenger de staten til å legge til rette for at individet selv fritt og uhindret kan velge for eksempel livssyn, seksuell identitet eller familieforhold.

Både høyre- og venstresiden har støttet opp om en liberalisme som har undergravd de normer og institusjoner som tidligere ga samfunnsmedlemmene tilhørighet og identitet Staten har på sin side overtatt rollen som overordnet tilrettelegger og garantist for det gode liv. Som det ble uttalt i en video avspilt under The Democratic National Convention i 2012: «The Government Is The Only Thing We All Belong To».

Skal vi tro Deneen tilbyr ikke staten et bærekraftig alternativ. En abstrakt og distansert stat, som i tillegg har overført store deler av sin makt til overstatlige aktører, kan ikke erstatte det grunnleggende behovet for tilhørighet. EUs mislykkede forsøk på å skape en felles europeisk identitet fungerer fortsatt som eksempel på det. Verken EUs flagg eller EUs nasjonalsang får blodet til å bruse i europeernes årer, og det hjelper neppe at tyskerne nylig innførte forbud mot å krenke disse symboler.

Deneens poeng er at liberalismen er en trussel mot demokratiet fordi demokratiet forutsetter sosiale former og konvensjoner som liberalismen både har- og vil fortsette med å demontere. Det er interessant å se at han her synes å anvende den samme lov for demokratiet som den danske konservative presten Søren Krarup gjør i sin bok «Selvbesinnelse» fra 1976:

«Folkestyre forutsetter én eneste ting: det forutsetter et folk. Uten et folk, intet folkestyre. Og uten en nasjonal identitet, intet folk. Det er loven for folkestyret.»

Rettsliggjøring som liberalt dilemma

Det er et paradoks at det er behov for så mye stat, regulering og overvåkning av samfunnsmedlemmene i et samfunn som setter den individuelle friheten over alt. Hvorfor er det blitt slik?

I sin tale ved Harvard University i 1978, pekte den russiske forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn på en fundamental svakhet ved den vestlige samfunnsorden: Rettsliggjøringen av samfunnet sørger både for fravær av frivillig selv-disiplin og trang til å pushe grensene for det som er tillatt innenfor det liberale rettstatens ramme, hevdet han. Når det ikke lenger finnes noen mekanismer som belønner selv-disiplinen, hvorfor holde noe tilbake?

Deneen videreutvikler Solzjenitsyns poeng ved å vise til at en slik kombinasjon av utemmede lyster og stadig press mot statens grensesetting, nødvendigvis vil få gruppen av anstendige liberale mennesker, fra høyre- så vel som fra og venstresiden, til å ta affære på et eller annet tidspunkt. Hvor henvender de seg? Jo, til den eneste gjenværende autoritet – Staten – der de anmoder om ytterligere begrensninger eller forbud. Når det liberale demokratiet for eksempel organiserer innskrenking av ytringsfriheten i mangfoldets- og samfunnsharmoniens navn, er det grunn til å anta at en del av forklaringen ligger i denne mekanismen.

Så lenge det ikke finnes noe generelt forbud mot å bo dårlig, sløse bort morsarven eller la besteforeldre ta ansvaret for barna dine, er det i utgangspunktet heller ingen grunn til å se med mistenksomhet på de valg kvinnen i NRKs reportasje gjør. Historien utlegges derfor i en kald, nøktern stil. Til tross for at forsøket virker mislykket, stiller ikke journalisten noen kritiske spørsmål til kvinnen. Hennes historie ender opp som et underholdningsprodukt.

Kan anbefales

De etablerte partiene er programforpliktet til en liberal orden som i dag lover mer enn den klarer å holde. Til tross for ulike liberaliseringstiltak opplever ikke folk mer frihet, men mindre. De har mistet forventingen om økonomisk vekst og de erfarer at statsborgerskapet blir mindre verdt. Samtidig ser de fremveksten av et nytt aristokrati. For å forstå hvorfor Vesten er blitt så polarisert, og hvorfor så mange mennesker ser seg om etter andre politiske alternativer enn de tradisjonelle sentrumspartiene, må vi først forstå vår egen tids rådende ideologi og dens svakheter.

Boken er herved anbefalt.

Til 170 kroner hos Adlibris

Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!