Ikke skyv ansvaret på oss

Vi følger ordre, Nakstad, som vi lojalt har gjort siden 12. mars. Vi er ikke smitteverneksperter. Vi er pedagoger.

Det begynte så bra. Regjeringen skrøt av lærerne.

Torsdag 12. mars fikk vi beskjed om at skolene stengte og fredag 13. mars klokka 9.00 var vi oppe med digital undervisning. Det sto ikke på lærerne.

Gruppesamtaler på nett, sangstund live fra kjøkkenbord. Småbarn på fanget og bruk av ukjente verktøy. Resultatet var imponerende. Vi hadde dagtilbud til elever med foresatte i nøkkelroller og sårbare barn, noen hadde læreren på tråden hver dag. Ikke rart folket klappet.

Da vi fikk beskjed om å åpne for de yngste elevene fikk vi tid til å forberede oss. Her var det mye som måtte ordnes! Vi leste veilederen nøye, lagde planer, ommøblerte klasserom (én meter mellom pultene), målte opp oppstillingsplasser (én meter mellom elevene), lagde nye grupper (kohorter på 15), delte inn skolegården i soner, hentet inn faglærere og hva med SFO-personalet? Kohortene skulle opprettholdes på SFO.

Puh! Da elevene kom tilbake brukte vi dagene på håndvask-rutiner (ved ankomst, før mat, etter mat, etter friminutt, lunkent vann og ph-nøytral såpe), pultvaskerutiner (bruk grønnsåpe, nei bare Zalo) nye avstandsrutiner (en meter inne og ute, fotball er greit, vask den!), nye uteskolerutiner (vær ute mye, men ikke glem det faglige).

Elevene måtte bli kjent med nye grupper og nye lærere. Det var ikke lett, men folk og regjering var fortsatt imponerte.

Når skulle resten tilbake? Vær forberedt på korte frister! Men hva skulle vi være forberedt på? Alle tilbake? Kun avgangselevene? Halve dager? Annenhver dag? Brett opp ermene og lag planer for ulike scenarioer slik at vi er klare.

Klokka 18.00 den 7. mai kom instruksen: Skolene åpnes for alle neste uke! Den nye veilederen gjorde oss lettet. Kohortstørrelsen kunne tilpasses lokale forhold, og vi kunne oppløse 15-gruppene. Litt større grupper. Frigjøre lærerressurser.

Nye planer. Ny logistikk. Nye grupper. Fortsatt mye uteskole og en meter mellom hver elev. En lærer per kohort. Den enkelte skole måtte finne ut hva som var mulig for dem. Halve dager, halve grupper, uansett forutsetninger; skolene tok imot de eldste elevene med entusiasme.

Så stilnet applausen. Aftenposten 19. mai: «Jeg er bekymret for at noen skoler bryter retten til opplæring, sier barneombud Inga Bejer Engh» og videre: «(…) regelverket tolkes og praktiseres svært ulikt (…)»

Og der ble skolene sittende igjen med svarteper. Vi var for dårlige. Men vi hadde veilederen, så det sto vi i.

Dagsnytt 18 20. mai: Skolene i Bergen vil gi elevene leksefri ut året bl.a. fordi det er vanskelig å overholde smittevernhensyn når bøker fraktes mellom skole og hjem. Marte Leirvåg, Høyre, var opprørt. Hun beskyldte skolene for å: «(…) skyve coronasituasjonen foran seg.»

Vi var sjokkert, men vi hadde veilederen.

Men så; Dagsrevyen 21. mai: Espen Nakstad: «(…) elevene bør få tilnærmet lik fulle skoledager.»

Hvilket grunnlag har han til å si det? Har han målt opp en meter mellom hver pult? Kjenner han til størrelsen på klassene? Han sier skolene tolker veilederen for strengt: «Ved behov for innendørs samarbeid, fordrer dette store nok rom for å sikre minst en meter mellom elevene.»? Kan vi tolke en meter?

Vi tolker ikke, Nakstad. Vi følger ordre, som vi lojalt har gjort siden 12. mars. Vi er ikke smitteverneksperter. Vi er pedagoger. Og derfor har vi tatt det store ansvaret med å sørge for trygge skoler på alvor. Derfor har vi fulgt instruksene til punkt og prikke.

Ikke skyv ansvaret for redusert skoletilbud over på oss. Erstatt veilederen med «vask hender og lykke til» ha fulle klasser og fulle dager. Og vi trenger ikke applaus, vi trenger bare tillit.

Lyst til å diskutere? Besøk Dagbladet debatt!