Det hjelper ikke å nekte gravide informasjon

Kampen mot sorteringssamfunnet vinnes ikke ved å holde tilbake kunnskap, men ved å tilrettelegge for familier med særlige behov.

Tirsdag ettermiddag sikret stortingsflertallet en storstilt liberalisering av bioteknologiloven. Både eggdonasjon, assistert befruktning for enslige, tidlig ultralyd og Nipt-test blir tillatt i Norge.

Vedtaket er en seier for både ufrivillig barnløse, for helsetilbudet til gravide og for muligheten til å ta informerte valg.

Selv om forslaget ble til i all hast etter at Frp forlot regjeringen, har endringene blitt utredet og debattert i lang tid.

Grunnen til at Norge har hatt den minst fremoverlente bioteknologilovgivningen i Europa, er at ethvert forsøk på oppmykning er blitt blokkert av en sterk, tverrpolitisk meningsallianse mellom Sp, KrF og konservative krefter i Høyre.

Det er på høy tid å myke opp. Men det er ikke det samme som å ta lett på de betenkeligheter og etiske dilemmaer knyttet til grenseforskyvning på bioteknologifeltet.

Motstanden mot liberalisering handler om frykt for sorteringssamfunnet, at barn skal vokse opp uten å kjenne sitt opphav, eller med bare én forelder, og at dette er første skritt på veien mot surrogati og utglidning.

Selv om disse bekymringene ikke veier opp for fordelene ved denne liberaliseringen, er det vektige innvendinger som må tas på alvor, både når helsevesenet skal praktisere regelverket, og når politikerne skal trekke opp nye grenser.

Det nye regelverket må forvaltes med klokskap.

Et utvidet ultralydtilbud og mer omfattende testing skal danne grunnlag for å ta informerte valg, ikke være del av et pakkeløp mot abort.

Enten kvinnen velger å fjerne et sykt foster eller å bære det frem, må beslutningen møtes med nøktern informasjon og kyndig oppfølging.

KrF mener kanskje de nå har tapt kampen mot sorteringssamfunnet. Men den kampen kunne uansett aldri vinnes ved å nekte gravide viktig informasjon, eller å legge flest mulig hindre i veien for å ta abort.

Hvis politikerne ønsker mer mangfold, må de sørge for god oppfølging og tilrettelegging i hverdagen til foreldre som har barn med særlige behov. Det er det som er veien å gå.