Fortellingen om Norge kan få en mørk dreining

Sterke krefter vil gjøre EU mer rettferdig, grønnere og mer selvforsynt i en urolig verden. Norge stiller seg merkelig til hvis vi fortsatt vil være annerledeslandet etter dette.

Det er ikke vanskelig å kjenne historiske sus for tida. Det suser i hver busk når coronaen setter oss på prøve. Det er likevel noen sus som røsker litt mer enn andre.

Den fransk-tyske aksen bærer i seg århundrer med skjebnefellesskap for Europa og verden for øvrig. Midt i en krisetid har den franske presidenten og den tyske forbundskansleren blitt enige om en plan som viser hvorfor forbindelsene mellom Paris og Berlin fortsatt er så viktige. Hvis forslaget de kom med forrige uke går gjennom, vil det være et radikalt grep for å få EU gjennom krisa. Et grep som gjør EU mer omfordelende, grønnere, mer selvstendig og uavhengig i en usikker verden.

I dag kom meldingen om at EU-kommisjonen vil bruke 750 milliarder euro til gjenoppbyggingen av EU etter coronakrisa - som langt på vei går i sporene etter det fransk-tyske forslaget.

For en nordmann vil det kunne bli tvingende nødvendig å spørre seg: Hva vil det si å være annerledeslandet etter dette?

Mer om det seinere, men først litt mer om forslaget president Macron og forbundskansler Merkel har blitt enige om.

Det var ikke gitt at Macron og Merkel skulle bli enige. Det avgjørende stridstemaet i EU siden coronakrisen feide over Europa og gjorde kontinentet til episenteret for pandemien, har vært byrdefordelingen. Hvem skulle betale for alt dette? Var det landene selv, eller skulle EU stille opp solidarisk?

Det høylytte kravet fra de verst rammede landene, med Italia i spissen, var at EU måtte ta opp et felles lån som skulle bidra til å dekke for skadene. Dette har møtt - og møter fortsatt - nesten like høylytte protester fra andre deler av unionen. Hvorfor skal skattebetalere i Sverige, Nederland, Finland og Østerrike betale for kollapsen i Italia, Spania og Belgia?

Svaret Macron og Merkel har landet på, er: Hvorfor ikke? Coronakrisa er, selv om underliggende sykdommer i landenes helsevesen og styresett kan spille en rolle, nærmest som en naturkatastofe å regne. Det er ikke som en vanlig gjeldskrise, som den Hellas havnet i for omtrent et tiår siden.

Så mens Tyskland var anfører for sparepolitikken som rammet Hellas hardt etter finanskrisa, har landet denne gangen foretatt et linjeskifte.

Dermed er Macron og Merkel enige om at EU-kommisjonen i fellesskap bør ta opp 500 milliarder euro i lån for å bidra til gjenoppbyggingen av økonomien etter corona, og at tilbakebetalingen skal fordeles på alle land etter størrelse på brutto nasjonalprodukt.

Forslaget følges av to minst like radikale, men logiske svar på coronakrisa for EU: Den grønne given skal være styrende for gjenoppbyggingen. Det vil i korte trekk si at økonomien skal bygges opp samtidig som utslippene skal ned. Dessuten vil Macron og Merkel at EUs industrier skal beskyttes og favorisers for å sikre uavhegighet når gjelder strategisk teknologi som 5G, og medisinsk utstyr.

Det gjenstår å se om dette går gjennom i EU-systemet, men Tyskland og Frankrike i samme vektskål veier tungt. Vinner de fram kan vi trygt si at EU gjør «gode valg», som vi med småbarn pleier å si for å understøtte kloke beslutninger. Det er ikke selvsagt i den geopolitiske samtida.

Ved å stå utenfor EU - aller helst også utenfor EØS - har nei til EU-folket i Norge dyrket fortellingen om «annerledeslandet». Slik verden nå utvikler seg, kan den fortellingen være i ferd med å få en mørk dreining. Den vil ha to hovedtrekk:

Mens EU tar fatt på gjenoppbyggingen med en grønn giv som tar kontinentet vekk fra avhengighet av norsk gass, henger Norge etter med omstilling av økonomien og låser prestisje og politikkutvikling fast i petroleumsvirksomheten.

Mens EU integreres tettere, havner Norge på utsiden og i skvis mellom et USA i indre konflikt, et Storbritannia som vakler ut av EU, et Kina med stadig sterkere markeringsbehov og et alltid uberegnelig Russland.

Hvis EU nå utvikler sterkere selvforsyning på innsiden av verdens største økonomiske sone, stilles Norge overfor et veivalg: En fortsatt tett - eller tettere - allianse med Europa, eller en monoman, Trygve Slagsvold Vedum-aktig dyrking av en selvstendighetslinje. Det siste vil gjøre oss mindre avhengig av Europa, men mer avhengig av alle andre.

Lyst til å diskutere? Besøk Dagbladet debatt!