Drepte gravid seksbarnsmor med knibel

Ta en titt på norske museers mest grufulle objekter.

Coronastengte museer har inspirert museumsansatte verden over til å konkurrere om hvem som kan finne de mest grufulle tingene i samlingen sin. Har du hørt om den gravide seksbarnsmora som ble slått i hjel på vei til seters? Eller en mumieaktig bjørnelabb som ble brukt til å klå fødende kvinner i skrittet med?

Den siste tida har vært tøff for museumsbransjen, og flere norske museer - deriblant Norsk Folkemuseum, Norsk Teknisk Museum, Nobels Fredssenter og Norsk Luftfartsmuseum - har permittert ansatte. Samtidig har pandemien fått en rekke museer til å flytte formidlingen over på sosiale medier, og i Storbritannia har «curator battle» engasjert mange på Twitter. Den mest populære utfordringen har uten tvil vært «Creepiest object», som oppfordret museene til å poste bilde av det ekleste eller skumleste objektet de har i samlingen.

Avklippet hår

Yorkshire Museum startet det hele 17. april, ved å poste bilde av en håroppsats som skal ha blitt klippet av en romersk kvinne like før hun døde, i løpet av det tredje eller fjerde århundre.

Utfordringen spredte seg raskt utover britiske landegrenser, og norske museer har flyttet den over til Instagram. Her er noen av de beste bidragene vi har funnet. Felles for mange av disse tingene er at de til vanlig ligger gjemt i museumsmagasinene. Men noen kan du gå på jakt etter i utstillingene, nå som dørene begynner å åpne igjen.

Drapsklubbe, Vest-Telemark Museum

Dette er en såkalt knibel, en stor klubbe fra tidlig 1800-tall, som bærer på en ekstra grufull forhistorie. Den var drapsklubba til Gjermund Kjetilson Tingstå, også kjent som Syftestadsmorderen i Nissedal. Han drepte den gravide seksbarnsmora Kari Torjusdotter Syftestad da hun var på vei til seters, 19. august 1803. «Han styrta fram då Kari kom ridende forbi. Han slo til Kari i bakhovudet og skadene var så store at ho døyde der og då. Gjermund drog liket bort til ein flat stein, slik at det skulle sjå ut som at ho hadde falle av hesten», står det i Instagram-posten til Vest-Telemark Museum, som siterer boka «I hine hårde dager» av Nils Johan Stoa, statsarkivar på Kongsberg.

Fortsettelsen på historien er ikke mindre uhyggelig: Gjermund utførte drapet på oppdrag fra Karis ektemann, Talleiv Olavson Syftestå og hans mangeårige elskerinne Tarjer Aslaksdotter Strånd. De betalte drapsmannen 40 riksdaler og en tønne med korn for jobben. Da kona ble drept, var Talleiv opptatt med slåtten. Men bygdefolket fattet mistanke, det hadde nemlig gått rykter om at han hadde forsøkt å drepe henne én gang før. Til slutt klarte lensmann Rasmus Bakka å få Tarjer til å tilstå komplottet, men de to mennene fortsatte å nekte. De klarte til og med å rømme fra varetekt, men ble fanget igjen. Rettssaken dro ut, og dommene falt først tre år seinere, i januar 1806. Gjermund fikk dødsstraff, og ble halshogget på Tingstoåsen enda tre år seinere, 9. september 1809. Talleiv ble dømt til livsvarig slaveri på Akershus festning, mes Tarjer fikk tre år på tukthus i Kristiansand.

Museumsmedarbeider Anne-Lise Surtevju forteller at knebelen for tida ligger i museumsmagasinet i Eidsborg, der de også har flere andre drapsvåpen i samlingen.

Bjørnstjerne Bjørnsons dødsmaske, Aulestad museum

Da Bjørnstjerne Bjørnson døde på Hôtel Wagram i Paris, 26. april 1910, ble ansiktsuttrykket hans bevart for ettertida. Den franske billedhuggeren Paul Moreau-Vauthier tok en gipsavstøpning av både ansiktet og den høyre hånda hans - dikterhånda - like etter at han sovnet inn. Det høres kanskje makabert ut, men ifølge konservator Else Braut var dødsmasker en utbredt tradisjon i Europa i middelalderen, og den fortsatte utover 1700- og 1800-tallet. Det var en måte å minnes berømte mennesker på, i ei tid da det ikke fantes fotografier som kunne gi en nøyaktig gjengivelse av ansiktene deres. Martin Luther, Elizabeth I av England, Napoléon Bonaparte, Edvard Grieg, Henrik Wergeland og Camilla Collett er andre berømtheter som har fått ansiktet bevart på denne måten, skriver Braut i et notat om dødsmasker. De siste dødsmaskene som skal ha blitt laget, er av Edith Piaf og Jean Cocteau, som begge døde i oktober 1963.

Bjørnson-masken til Aulestad Museum blir en del av en ny, stor Bjørnstjerne Bjørnson-utstilling som åpner i låven på Aulestad 18. juni. Det er uvisst hvor mange slike masker som finnes, ettersom det går an å lage et uendelig antall ved hjelp av den samme formen. Både Nasjonalbiblioteket og biblioteket i Molde har sine egne Bjørson-masker.

Flådd og vindtørket bjørnelabb, Sogn Folkemuseum

Det er neppe et råd som blir gitt av dagens jordmødre, men for 80 år siden kunne folket i Hafslo finne på å hente fram en avkappet bjørnelabb og klore kvinnene i skrittet, dersom fødselen stoppet opp.

Det kommer fram i omtalen av denne definitivt creepy utseende labben fra Sogn Folkemuseum. Ifølge gammel overtro kunne flådde bjørnelabber kurere brystbetennelse hos mennesker og jurbetennelse hos kyr. Det måtte være høyre forlabb, det vil si den labben som bjørnen brukte til å slå byttet sitt i hjel med, og pasienten måtte ligge med den på brystet over natta.

Dessuten kunne labben hjelpe til ved fødsler, og mye tyder på at labben på dette bildet var i bruk til nettopp dette formålet, helt opp på 40-tallet. «Gikk forløsningen tregt og langsomt, klorte man kvinnen omkring kjønnsdelen med labben», skrev daværende museumsdirektør Gert Falch Heiberg i 1942. Da hadde han nettopp klart å skaffe labben til Sogn Folkemuseum, også kjent som De Heibergske Samlinger. Det hadde tatt tid, for som han skriver i omtalen: «hvert forsøk har vært forgjeves, da labben enten var på utlån, eller så var det en kvinne, som ventet sin nedkomst og hadde tingen på å få låne den.»

Labben stammer fra en bjørn som gikk under navnet «Skjerve-Hilleren», og som ble beskutt Veitestrand i Hafslo på slutten av 1800-tallet. Eieren ville ikke bekrefte at labben hadde vært i bruk, men museumsdirektøren hadde fått vite fra flere hold at den hadde vært det, og at den som regel ble hentet når en kvinne skulle til å føde.

Ganestein med heksenegler, Maihaugen

Denne lille kula er bare 2,5 cm i diameter, og «nærmest vektløs», ifølge Rannveig Røstad, kommunikasjonsrådgiver ved Lillehammer Museum. Det er en såkalt ganestein som ble gitt til Maihaugen tidligere på 1900-tallet, men hvor gammel den er, vites ikke. Ifølge gammel overtro var ganesteiner, også kjent som alveskudd, et slags heksevåpen som kunne brukes mot dyr. Det skal ha blitt laget av hår og negler som ble klippet av på ulike helligdager.

Mannen som ga denne kula til museet, kunne fortelle at bestefaren hans hadde sett den i bruk. Ei heks som bodde på baksiden av Lesjavannet hadde kastet den mot ei bjelleku på andre sida av vannet. Ifølge Røstad sa mannen at kula hadde blitt kastet i en slik fart at skogen la seg flat i ei stripe etter den, og sjøsprøyten sto over vannet. Den slo kua over ende, men hun kom seg opp igjen. Først etter tre kast, var hun død.

Henrik Wergelands hund, Norsk Folkemuseum

Den utstoppede mynden Bella er Norsk Folkemuseums bidrag til creepiest object-utfordringen. Dette er Henrik Wergelands gamle venn, omtalt flere ganger både av ham selv og av søsteren Camilla Collett, og hun så neppe like skummel ut mens hun var i live. Tidens tann har imidlertid ikke vært helt snill med den utstoppede utgaven av henne.

Wergeland testamenterte hunden til Zoologisk museum 6. juli 1845, bare seks dager før han døde, men den ble først innlemmet i Norsk Folkemuseums samlinger i 1902. Selv fikk Wergeland Bella i 1936. Professor i kulturhistorie, Liv Emma Thorsen, skrev om hunden i en Morgenbladet-artikkel i 2008, der hun forteller at Wergeland beskriver vennskapet med hunden sin i diktet «Mig selv»: «I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd».

Resepter, Henrik Ibsen Museum

I Henrik Ibsens lommebok fant Ibsenmuseet to litt uhyggelige resepter fra 1903. De er ført i pennen av Dr. Edvard Bull, en kjent lege i overklasse- og kunstnermiljøet i Kristiania, og viser at Ibsen fikk utskrevet både kaliumbromid og kaliumjodid. Ingen av medisinene er noe eldre mennesker bør spise, ifølge førstekonservator og ibsenforsker Jørgen Haave.

- Dette ble tidligere mye brukt som beroligende og søvnfremmende middel i form av mikstur, brom-mikstur, eller tabletter. Lengre tids bruk kan gi skader blant annet av huden, slimhinnene og nervesystemet, forteller han om kaliumbromid.

Hvaløye på formalin, Hvalfangstmuseet

Jepp, dette er et hvaløye som er delt i to og lagt på formalin. Samlingsansvarlig ved Hvalfangstmuseet, Hanne Garmel, forteller at øyet ble gitt til museet av Sandefjord Videregående Skole, og at det etter størrelsen å dømme trolig stammer fra en blåhval. Den ble sannsynligvis fanget i Sørishavet mellom 1920 og 1960. Organisk materiale ble ofte tatt med tilbake til Norge i forskningsøyemed, ifølge Garmel.

Stokk med pistol, Norges Hjemmefrontmuseum.

Ved første øyekast ser det ut som en harmløs spaserstokk, men inni skjuler det seg et dødelig våpen! Hvis du løsner håndtaket fra stokken, blir det nemlig til en seksløpet pistol. Et strålende spionvåpen, eller kanskje en stokk for en litt engstelig mann med mange fiender? Hjemmefrontmuseet er ikke hundre prosent sikre på hvem eieren var, men da de fikk stokken i 1998, var det med beskjed om at den skal ha tilhørt rikskommissær Josef Terboven. Den ble ervervet av politimester Erling Brinchmann, gjennom Direktoratet for fiendtlig eiendom.

Lyst til å diskutere? Besøk Dagbladet debatt!