Rasismebeskyldninger er politisk offside

Det er noe med rasismebeskyldningene som florer for tiden, som minner om min tidlige karriere som midtstopper på 6-rangs fotballbaner.

Jeg var 19 år, tok ett skritt fram og rakte hånda i været; «offside» ropte jeg. Dommeren var uenig. Den irriterende spissen på det andre laget hadde fri bane mot målvakten vår, og nå var jeg håpløst langt bak. Jeg kunne likevel ikke bare stå og se på, så jeg halset etter, bare for å bevitne spissens ørlille skuddfinte på nært hold, hvorpå han nonchalant ekspederte ballen i det tomme målet. «Faen, a!» ropte jeg etter dommeren, som i retur knapt verdiget meg et blikk. I pausen fikk jeg støtte av de andre, «det var minst to meter offside, det hadde selv den blinde tanta mi sett med bind for øynene».

Den tiden da jeg satte folk offside er for lengst passert, men jeg kom til å tenke på den igjen da jeg så Morten Strøksnes bli beskyldt for å formidle rasisme i forbindelse med boken «Et mord i Kongo». Det er som et ekko av en rad andre beskyldninger, ikke minst mot Kjetil Rolness, fremsatt i boken «Rasismens retorikk». I Danmark har stjerneforskeren Ole Wæver opplevd det samme. Det er noe med rasismebeskyldningene som florer for tiden, som minner om min tidlige karriere som midtstopper på 6-rangs fotballbaner.

Det finnes ingen meningsfull definisjon av rasisme som gjør Strøksnes til rasist. Ordet rasisme brukes vanligvis om å snakke om mennesker med en bestemt hudfarge som mindre verdt enn andre. Man kan også snakke om folkeslag og etniske grupperinger på en nedverdigende måte, og dermed legge til rette for forskjellsbehandling. Nesten ingen vil være rasist i dag, for historien er befengt med eksempler på at rasisme i ord leder til uutholdelig behandling for dem det gjelder.

Etter andre verdenskrig med nazistenes systematiske myrderier har denne erkjennelsen satt seg i hele den vestlige kultur: det store sivilisasjonsprosjektet har de siste 75 årene handlet om å hindre samfunnets iboende tendens til å slakte ned våre medmennesker. Den som ytrer seg på tvers av dette sivilisasjonsprosjektet har med stor sannsynlighet risikert å bli «politisk død». Nøkkelordet for om man er med i sivilisasjonsprosjektet, er «rasisme». Den som kan kalles rasist, er ikke med i vårt politiske fellesskap. Det er en person vi ikke kan stole på, en med mistenkelige hensikter.

Rasisme finnes. Urettferdighet finnes også. Det er rett og rimelig at man kan stå i politisk offside. Et problem med den politiske offside-regelen, er som den samme regelen på fotballbanen, at den kan gjøre deg lat og defensiv. Som 19-åring var jeg full av krefter (jeg kunne løpe fra jeg sto opp om morgenen til jeg la meg om kvelden), men jeg hadde ikke lært meg å lese spillet så godt. Jeg så ikke pasningen komme og jeg forsto ikke bevegelsene til den irriterende spissen. En litt eldre utgave av meg hadde sett faresignalene og løpt hjemover ett – kanskje to sekunder tidligere. Det hadde vært mer enn nok til å avskjære pasningen og fysisk hindret spissen. Jeg hadde antagelig ydmyket ham med først å ta fram ham ballen og deretter tatt en tunnel på ham mens jeg orkestrerte et utspekulert motangrep.

I stedet tok jeg et skritt fram og rakte armen i været. Jeg visste jeg var for sent ute. Skaden var skjedd, jeg kunne ikke forhindre målet. Jeg måtte håpe på at keeperen skulle redde situasjonen jeg hadde satt ham i. Det var min skyld. Jeg var 19 år og likte ikke tanken på å ha skylda. Skrittet fram fikk offsidelinja til å fremstå enda lenger fram i banen. Armen i været var et forsøk på å virke overbevisende og å påvirke dommeren i tilfelle han var usikker. Banningen var en bønn om moralsk støtte fra mine lagkamerater. Å stå der, med armen i været mens jeg skjelte på dommeren var en ganske sikker måte å redde æren. Vi slapp inn et mål, men jeg fikk ikke kjeft.

Hadde jeg derimot løpt etter med en gang, i stedet for å bruke sekunder på å redde ansikt, er det også mulig at jeg kunne innhentet den irriterende spissen, eller forstyrret tilstrekkelig til at han ikke hadde fått til den enkle skuddfinta. En mindre forfengelig utgave av meg hadde kunne forhindre baklengsmålet med en lang tå.

Dette tenker jeg på, når jeg ser disse beskyldningene. Å kalle Strøksnes rasist er en interessant manøver på måter som sprenger grensene for denne lille epistelen. Jeg lar det derfor ligge, men argumentet er det samme som for Rolness.

Jeg følger ganske godt med på hva Rolness skriver, og når han monomant tar for seg alle mulig problemer med innvandring blir jeg blir jeg helt motløs. Han har også en personrettet stil jeg oppfatter som ødeleggende for gode diskusjoner, og som ofte pisker opp en ubehagelig og ugjennomtrengelig stemning i kommentarfeltet på facebooksiden hans. Det er nok av ting å være uenig med Rolness i (noen ganger er jeg for øvrig enig med ham). Kall ham hva du vil, dust, innskrenket, jålete, ubelest, fordomsfull, monoman: men ikke kall ham rasist.

Rolness opererer nok i et politisk landskap som ikke hadde vært mulig for 40 år siden, men da var meningskorridoren i Norge atskillig smalere. I dag er det helt legitimt å hevde at Norge i første rekke skal ta hensyn til de som bor i Norge. Det motsatte synet er da også helt meningsløst: at norske myndigheter skal operere med en global standard for rettferdighet. Personlig er jeg kosmopolitt i hjertet, men det betyr ikke at man i Norge ikke skal avveie hensyn mellom globale og nasjonale interesser. Rolness er antagelig like lite rasist som resten av oss, selv om det samme ikke er helt sikkert om alle vennene hans. Men grunnen til at man ikke skal kalle ham rasist, er at det er en lat og defensiv måte å diskutere politikk på.

Å omtale Strøksnes og Rolness som bærere av rasisme er å forsøke å sette dem i offside. Man hevder de er på «feil side av streken». Vi snakker her om den usynlige streken mellom de som er med i det store sivilisasjonsprosjektet, og de som er politisk døde. Man prøver å erklære deres ord for døde og maktesløse. Sånn kan man kanskje vinne diskusjonen, på samme måte som man kan håpe på at dommeren er usikker og blåser i fløyta. Men spillet fortsetter, og du kan ikke regne med at dommeren hører på deg hver gang du står der med armen i været. Og det hjelper ikke at du har tatt et skritt fram, for dermed å hevde at grensen for hva som er lov å si er smalere enn den egentlig er. For det er tidspunktet ballen blir spilt som er avgjørende.

Da hjelper det heller ikke at lagkameratene dine støtter deg i pausen og at ingen av dem skylder på deg. For da har du tapt kampen.

Lyst til å diskutere? Besøk Dagbladet debatt!