Her er 15 dritbra musikkdokumentarer
Hva som er de beste musikkdokumentarene vil selvsagt preges av hvilken musikksmak du har, men det er virkelig ikke noen ren automatikk i det.
by Egon HolstadEn god dokumentar handler vel så mye om å formidle en historie, ei stemning, et fenomen osv. Derfor kan en dokumentar være helt fantastisk å se, selv om du ikke engang har ei eneste skive med bandet eller artisten.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å skrive hvor man kan skaffe eller strømme dem, men det ble for innfløkt. De færreste kjøper film fysisk i disse dager, og de forskjellige strømmetjenestene, samt NRK og TV2 og andre, kjøper rettigheter for en begrenset periode. Også har man jo YouTube, der mye også finnes.
Personlig hadde jeg gjerne sett at det var en slags funksjon der man kunne kjøpe strømmetilgang for noen tiere (noen av dem er da også i iMovies), så de som laget dem satt igjen med litt mer lønn for strevet. Så her er det bare å søke og lete. Det meste er å få tak i.
Folk pleier sjelden å bry seg nevneverdig om kriterier, men et vesentlig kriterium her er at rene konsertfilmer er utelatt. Samme spillefilmer basert på artister. Dette er dermed de beste dokumentarene laget om/av/med musikk, høyst subjektivt vurdert av undertegnede, som selvsagt har objektivt rett, et kriterium som alltid ligger til grunn. I alt.
Rangeringen internt i de utvalgte er svært flytende, og ikke strikst satt opp og hugget i stein.
1. «DIG!» (2003)
En spinnvill dokumentar alle burde se, uavhengig av om de er interessert i musikk eller ikke. Da amatørregissøren Ondi Timoner startet på prosjektet med å dokumentere de totalt ukjente bandene The Dandy Warhols og The Brian Jonestown Massacre, der to bestevenner frontet hvert sitt band, ante hun selvsagt ikke hvilket monster av en story som lå foran henne. Hadde dokumentaren blitt laget som spillefilm, ville den blitt avfeid som patetisk, parodisk og helt uten et gram troverdighet.
At det ene bandet skulle toppe internasjonale hitlister og det andre bli et tilbedt kultband var nå én sak. Konfliktene dem imellom, og et kaos av rus og galskap, kunne ikke vært funnet opp, og ingen hadde uansett trodd på det. Morsom. Tragisk. Rystende. Det går sju år fra første til siste opptak. Og man sitter fjetret og gaper hele veien.
2. «The Devil and Daniel Johnston» (2005)
Da den eksentriske undergrunnsartisten Daniel Johnston døde i fjor høst, fikk filmen ny aktualitet, og er også opphavet til denne listen, fordi dødsfallet fikk meg til å tenke på hvor sterkt inntrykk filmen gjorde på meg.
Daniel Johnston var både en plaget mann som blant annet slet med en bipolar lidelse, og mer til. Men han var også en fryktelig begavet låtskriver, der hans småskrudde tekstunivers gis et forklarende bakteppe, gjennom arkivbilder fra barndom til verdensturnerende virksomhet.
Man blir også fryktelig overbærende og glad i mannen gjennom filmens nesten to timers spilletid, som aldri føles langtekkelig. Daniel hadde allerede en høy stjerne blant musikere og et dedikert publikum, noe som bare ble mangedoblet av filmen. Fortjent på alle måter.
At ikke alle band i hele verden har covret «True Love Will Find You in the End» er for øvrig et rent mysterium. Og det blir ikke mindre mystisk av å ha sett filmen.
3. «The Decline of the Western Civilization Part 2 – The Metal Years» (1988)
Hva man enn måtte mene om musikken: Alle som måtte svirre forvirret rundt i den tro at heavy metal-scenen på åttitallet var en eneste hedonistisk orgie i rus, selvforherligelse, sex, ufrivillig humor og parodisk selvdestruksjon bør se denne. For å finne ut at heavy metal-scenen på åttitallet var en eneste hedonistisk orgie i rus, selvforherligelse, sex, ufrivillig humor og parodisk selvdestruksjon.
En helt fantastisk dokumentar som er tidvis like morsom, som den er direkte fysisk vond å se på. De gamle heltene er verre og mer gæren enn du tror, og deres arvtagere er like på bærtur som alle overdrevne myter skal ha det til.
Scenen der W.A.S.P.-gitarist Chris Holmes ligger fullt påkledd på en flytemadrass i et basseng og nedsnakker seg selv, mens han pimper sprit fra intet mindre enn tre helflasker vodka, mens moren sitter og gråter på bassengkanten, er skjellsettende.
Du får heller ikke lyst til å ansette Ozzy Osbourne som kokk etter å ha sett filmen, sånn i fall du tenkte dét var en brillefin idé.
4. «The Byrd Who Flew Alone: The Triumphs and Tragedy of Gene Clark» (2013)
En usedvanlig vakker og tragisk dokumentar om et av de største geniene som har vandret på jorda. Gene Clark var den ensomme ulven som var med å forandre hele musikkhistorien, først og fremst som den største mesterhjernen i The Byrds, og dernest med en solokarriere der genistrekene alltid gikk på tverke med samtiden sin.
Dokuen er briljant skrudd sammen, og man veksler mellom å bli dypt rørt, rystet og regelrett trist. Og man får lyst til å fly tilbake i en tidsmaskin og hjelpe Gene, mens man roper til omgivelsene at de må se til helvete å skjønne hvor bra han er.
Jeg gikk selv nesten inn i en klinisk depresjon av å se filmen, og spilte utelukkende Gene Clark i to uker etterpå. Det siste er iallfall en kompliment, og en evig oppfordring jeg mener 24/7, 365 dager i året.
5. «Amy» (2015)
Et brutalt og usminket portrett av en av de største vokalistene verden har hørt de siste tre tiårene. Mens historiene til mange artister av de gylne årgangene må fortelles gjennom grumsete arkivmateriale, TV-opptak og såkalte «talking heads» som snakker om den/de det handler om, er artister av nyere årgang foreviget gjennom utallige videoopptak gjort fra mobiltelefoner.
«Amy» skiller her derfor ganske ut, da så å si hele det altfor korte livet hennes ble dokumentert via amatøropptak fra dårlige, håndholdte filmkamera, til smarte telefoner med enda bedre linser. Pressen får sitt. Familien får sitt. Den kjipe kjæresten får sitt. Og Amy selv får også sin skjerv av skyld.
Men det helt ekstraordinære musikalske talentet får også mye plass, fra sine tidlige tenåringstolkninger av jazz- og soulstandarder, til stjerna slår ut i full blomst, før hun altså drikker seg i hjel. Spekulativ mytologiserende? Mulig. Like fullt en fryktelig vond og velregissert film, dette.
6. «Anvil: The Story of Anvil» (2008)
Jeg hadde absolutt null forhold til heavy metal-bandet Anvil da jeg så denne, og det var kanskje like greit, for hadde jeg attpåtil vært fan, ville jeg mest sannsynlig besvimt av begeistring, rødme, hulkende sympati og pur kjærlighet.
Det canadiske bandet fikk bare oppleve nedturen på begynnelsen av nittitallet, da grungen kom og ødela alt, for da oppturen for reunions og reetablering av store stadionkonserter kom for en haug gamle heavyrockere, stod Anvil tilbake som en bortglemt, harry parentes, med tomme hender og bankkonti.
Filmen tar for seg den tilsynelatende håpløse kampen for å kjempe seg tilbake, berge sitt ettermæle og oppnå selve drømmen, som er å leve av å være Anvil. Dette er Spinal Tap, bare at det er på ramme alvor, og med ekte mennesker man blir enormt glad i.
De glemmer fort av at de følges av et kamerateam, slik det ofte er med både reality og dokuer, og filmen blir et nådeløst portrett, der konflikter og interne problemer i alle kategorier spilles utilslørt for åpen scene. Manuset som tvinger seg frem er helt absurd og ditto fantastisk. Man får lyst til å kjøpe alle platene deres. Bare for å backe denne helt rørende fine, heltemodige, seige og standhaftige gjengen.
En av tidenes mest rørende filmer, dette. Uansett kategori.
7. «Shut up and Sing» (2006)
Texas-trioen Dixie Chicks var godt kjent på begge sider av Atlanteren. Enormt fengende countrylåter, med akkurat passe doser pop og bluegrass, ble en formel som skapte en vanvittig kommersiell suksess. De spilte før Super Bowl, de toppet lister i både USA og Europa og intet så ut til å kunne stoppe dem. Bortsett fra dem selv, viste det seg.
Under en konsert i London i 2003, bare noen dager før invasjonen i Irak, utbrøt frontfigur Natalie Maines et kort «Just so you know, we’re ashamed the President of the United States is from Texas», et ganske uskyldig stikk til George Bush jr., og så hverdagslig og lite kontroversielt i Europa, og i store deler av USA, at det bare genererte litt applaus fra publikum.
Dessverre var det noen som filmet det hele, og når opptaket nådde amerikanske TV-skjermer, var helvetet løs. John Lennons Jesus-uttalelser var bare peanuts. Drapstrusler, platebrenning, boikott på en haug amerikanske radio- og TV-stasjoner osv.
Alt dette er fyldig dokumentert og suverent presentert i denne dokumentaren som mest av alt er et speil av hvor lite tolerant det selvbestaltede frie USA kan være, og i særdeleshet når det gjelder kritikk som rammer en president på randen av krig, som attpåtil er texaner.
8. «Lemmy - 49% motherfucker. 51% son of a bitch» (2010)
Er så utrolig glad for at noen skjønte at denne måte lages mens far selv var i live, men siden det var etablert en slags bisarr idé om at Lemmy kom til å overleve alt og alle, ble det kanskje ikke satt i gang før så sent i livet hans.
Dokuen er uansett svært vellykket, der vi kommer nær myten og legenden Lemmy, en av rockens mest kompromissløse og myteomspunne skikkelser, men også i nærheten av det på sett og vis ensomme og slitne mennesket, i sitt livs høst. Mannen var jo et helt unikt oppkomme av punchlines, og var ei underlig blanding av blodharry og vulgær, kombinert med å være ekstremt veltalende, belest, skarp og vittig.
Det er fornøyelig å se legenden gjøre en rekke forskjellige artister, som var kommersielt mye større enn ham, direkte underlegne og servile, og se hvordan han aldri sluttet å behandle fansen med respekt.
Scenen sammen med sønnen er likevel filmens mørke høydepunkt. Den kleine stillheten mellom kommentarene, og den underliggende sårheten mellom dem, er både ubehagelig å se på og briljant foreviget.
9. «Elvis: That's the Way It Is» (1970)
Jeg kjøpte denne på DVD, på anbefaling fra en kompis, og den slo meg helt i bakken. Det er en ganske etablert oppfatning at Elvis var best tidlig i karrieren, før filmene og Las Vegas og alt det der, men saken er jo at han i 1970, når denne dokuen er laget, er på sin absolutte topp.
Han ser fortsatt helt fantastisk ut, han virker å være i knallhumør, han har et band som er parodisk bra, og selv om store deler av filmen er liveopptak fra Las Vegas samme år, er det masse opptak fra øvingslokalet der de lager preprod for Vegas-showene. Bare det å se en fnisende Elvis leke seg, når han spiller «Little Sister», og midt inni den lar den gli over i The Beatles’ «Get Back», er verdt tiden alene.
Og ordet som først rinner en i hu er kontroll. Elvis har så forbanna kontroll. Og for et helt sjukt band han hadde. Jeg kjøpte 10-15 DVD-er etterpå, i håp om å få noe i nærheten av samme kick, men denne filmen gruser alt det andre som er der ute.
Lurer du på hvorfor han kalles Kongen? Se denne. Så lurer du ikke lenger.
10. «Oil City Confidential» (2009)
Julian Temple har laget flere glitrende rockumentarer, der særlig den engelske punkscenen er portrettert, og hvor spesielt «The Filth and the Fury» (om The Sex Pistols) og «The Future Is Unwritten» (om Joe Strummer i The Clash) og «Glastonbury» (om festivalen med samme navn) er mest kjent av dem.
«Oil City Confidential» er om et av rockens virkelig rare og forbløffende fenomen, pubrockbandet Dr. Feelgood. På midten av syttitallet må de ha vært et av de mest innflytelsesrike og viktigste band som var der ute. De var en gjeng sjuskete ramp fra den gudsforlatte og ikke-britiske oljebyen Canvey Island, noen steinkast fra London. Og de var noen jævla råtasser på ei scene.
Gjennom gitarist og narrator Wilko Johnson, og noen ekstraordinært kule liveopptak fra bandets peak, kommer vi tett på fenomenet Dr Feelgood. Burde sees av alle som liker rock og av alle som ikke liker rock, som da vil begynne å like rock, som er det aller beste å like i hele verden.
11. «Avicii: True Stories» (2017)
Hvis man tror at platebransjen før i tiden var et kjipt sted på jord der alle var kynisk og ingen brydde seg om noe annet enn penger, kan det være greit å minne om at platebransjen nå for tiden også kan være et enda mer sinnssykt kjipt sted på jord der alle er kynisk og ingen bryr seg om noe annet enn penger.
Det brå og – sett fra utsiden – uventede dødsfallet til musiker, produsent og DJ Avicci blir forklart og malt frem med bred pensel her, og det er fælt å se en ung og åpenbart svært talentfull mann gå fullstendig til grunne foran kamera, med all slags parasittiske drittmennesker rundt seg.
«Jag har sagt att jag inte kan spela längre. Jag kommer att dö», sier hovedpersonen selv fortvilt i filmen, til døve ører, og når man sitter med fasiten i hendene er det ekstra groteskt å se hvordan selskap og management bare presser på for å smi mens jernet er varmt.
For undertegnede var også dokuen en kilevink av en vekker til den nedlatende gubbeholdningen man har til selve musikken og den faktiske musikeren det her er snakk om.
12. «Unknown Passage: The Dead Moon Story» (2006)
Kultbandet som var så kultband at begrepet kultband egentlig burde blitt begravet med deres endelikt. Filmen forteller den helt ekstraordinært romantiske og det steinharde forholdet til det på alle måter nydelige kjæreste- og ekteparet Fred og Toody Cole, med deres musikalske adoptivsønn Andrew Loomis.
Det er en dristig øvelse å selge inn band etter hva som er mest ekte, men jeg vet knapt om noen som bedre kan kalles et autentisk rock’n’roll-band enn nettopp Dead Moon.
Filmen bare bekrefter dette, der vi følger dem på turné i Europa, kommer hjem til det selvsnekrede huset deres i Portland, møter de streite barna deres og får et skikkelig internt blikk fra bandets indre gemakker. Alle norske band som sutrer over livet på veien, bør tvinges til å se denne, «Clockwork Orange» style.
Har sett den mange ganger selv, og hver gang tenker jeg at dette, dette, det er faen meg verdens beste mennesker. Som de var. Og er (Toody lever takk og lov fortsatt). Helt vilt bra.
13. «Be Here To Love Me: A Film About Townes Van Zandt» (2004)
Filmen er nesten like mørk og hudløs som den unike og tidløse musikken fra en av de aller største. Gitt ut åtte år etter hans død, med diverse arkivopptak fra TV-opptredener, samt en rekke intervju der andre kapasiteter som Willie Nelson, Joe Ely, Kris Kristofferson, Guy Clark, Lyle Lovett, Emmylou Harris og Steve Earle forteller om deres forhold til legenden.
Særlig sekvensen med Earle er hjerteskjærende og rå. Opptaket der Townes spiller «Waiting Around to Die» hjemme på ranchen, til kjæresten og naboen, er kanskje det hardeste jeg har sett noensinne, ei scene løftet fra en annen og glitrende doku, «Heartworn Highways», som også må sees.
Den siste delen av filmen, som på sett og vis forklarer hvordan han til slutt imploderte i rus og angst og fysisk forfall, er særs bedrøvelig.
Likevel er jeg veldig glad filmen viser flere eksempler på at Townes hadde stor og skrudd humor. Ikke minst den absurde runden bak ranchen hans, der han liksom blir angrepet av en kjøttetende kanin (eller hva det var) er befriende gøy.
14. «No Direction Home» (2005)
Scorsese og Dylan er jo et lovende utgangspunkt, og dette er heller ikke den eneste med de to. Men det er denne man må se. 208 minutter høres selvsagt helt uutholdelig ut, men den er overraskende lite langtekkelig.
Scorsese har fått gå amok i arkivet, og peprer oss med rockhistoriske, kulturhistoriske og historiske klipp fra den største, nålevende soloartisten, i tillegg til sjeldne intervjuer med den vriene og sky mannen. I motsetning til Stones-filmen han laget rett etterpå, som virket veldig kokett og iscenesatt, er denne heller en honningkrukke av arkivmateriale sydd sammen av en mester i faget.
Det hjelper så absolutt på å være interessert i Dylan i utgangspunktet. For andre er den nok i overkant lang. Men det er jo deres problem.
15. «Born To Lose - a film about Lorenzo Woodrose» (2015)
I likhet med «Dig!» endrer manuset seg underveis, fra å være et ganske standard portrett, til å bli ei historie man ikke ville trodd på, om det var en spillefilm eller ei bok.
Den mytifiserte, tungt begavede og anerkjente undergrunnshelten Lorenzo Woodrose/Uffe Lorenzen fronter rockbandet Baby Woodrose, et band som gjør det bra i hjemlandet.
Så vil Uffes nærmeste venn, Ralph, puste liv i det gamle og sære sideprosjektet, psychedeliabandet Spids Nøgenhat, og storylinen derfra og ut er helt vill. At Spids Nøgenhat skulle slå stort gjennom kommersielt, og vinne masse priser, kunne ingen i hele verden gjette, og filmens mørke bakteppe er når det blir klart at nevnte Ralph har uhelbredelig kreft.
Særlig alenescenene med Uffe, der Ralph temateres posthumt, er svært rørende og smukke (som de ville sagt det i Danmark). Sterk og god, og sørg for å se den fulle versjonen (på 80 min), og ikke den som er klippet for TV.
*************************
Man kunne sikkert ramset opp tre ganger så mange, men det får bli en annen gang. Sjekk likevel ut disse i tillegg:
«American Hardcore»
«Searching for the Wrong-eyed Jesus»
«Cocks & Crosses – musikken som ikke ville dø» (Årabrot)
«Heartworn Highways»
«Amazing Grace» (Aretha Franklin)
«Backstreet Girls - Tilbake til Muotathal»
«You’re Gonna Miss Me» (Roky Erickson)
«A Band Called Death»
«End of the Century» (The Ramones
«Gimme Danger» (The Stooges)
«MC5: A True Testimonial»
«Big Star: Nothing Can Hurt Me»
«Gimme Shelter» (The Rolling Stones)
«Quincy» (Quincy Jones)
«Searching For Sugarman» (Sixto Rodriguez)
«Tønes»
Det er masse gull der ute, og det er jo dessuten laget flere serier over mange timer med diverse band og artister. Bare å binge til dokukrampa tar deg! Også er det bare å vente på dokumentaren om The Cramps, som jeg håper noen driver og lager. Eller, det krever jeg!
