Den treige staten har ingen plan

Staten har enorme verdier i Equinor og andre norske selskaper. Vi vil tape stort uten en plan for hvordan de statlige selskapene utvikles i møte med omstillingen.

Utviklingen løper med grønne sjumilsstøvler. Samtidig tramper mange videre i søla langs veien, og lurer på om de skal ta et par steg opp på den grønne stripa i midten.

Kollega Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv hadde denne uka en svært interessant kommentar om fella den stolte giganten Equinor kan være i ferd med å gå i. Mens pengene renner inn i europeiske energiselskaper som satser på overgangen fra fossilt til fornybart, har Equinor sunket mer i verdi enn andre olje- og gasselskaper etter at de lanserte sin nye strategi – et oljeselskap med mindre utslipp, og en forsiktig om enn målrettet satsing på fornybar energi.

Aksjemarkedet liker tilsynelatende ikke denne delvis grønn-strategien. Hva gjør vi da?

Norsk økonomi står foran en enorm omstilling. Mens hver åttende krone på statsbudsjettet i dag er en oljekrone, skal vår og alle andres økonomi tilpasses en nær framtid med null utslipp. En av de største utfordringene er at arbeidsplasser og verdier må skapes uten å være drevet av fossil kraft.

For Norge er det ekstra utfordrende. Vi skal ikke bare omstille økonomien, vi skal klare oss med mindre – og til slutt helt uten – den superlønnsomme industrien vi har som henter opp drivstoffet verden baserer seg på i dag.

På veien må vi gjøre en rekke strategiske grep. Vi skal kutte stort i utslipp i samfunnet, samtidig som vi skal skape nye produkter og tjenester vi kan tjene penger på.

Det er ikke bare staten som skal sørge for dette. Sivilsamfunn og næringsliv må også trå til, noe de også gjør.

Politikerne har likevel en spesiell rolle. De skal legge til rette. En meningsfylt oppgave, kan man si. Jeg må ærlig innrømme at jeg likevel ikke misunner dem. Det blir ekstremt krevende - og i Norge langs flere dimensjoner enn i mange andre land.

Enda en ekstra bør som hviler på norske politikeres skuldre, er nemlig forvaltningen av det statlige eierskapet. Et særtrekk ved norsk økonomi er, i tillegg til oljeinntektene, at vi har et uvanlig stort innslag av statlig eierskap.

Økonomer vil trekke fram mangelen på privat risikokapital som en stor ulempe for Norge, at det er til hinder for innovasjon og omstilling. Desto viktigere blir det at det statlige eierskapet forvaltes klokt, og ikke råtner på rot.

Equinor er nå Nordens suverent største selskap, målt i omsetning. Men som Bjerkholt i Dagens Næringsliv påpeker: Danske Ørsted, deres «Equinor» - som solgte seg ut av all olje og gassvirksomhet for noen år siden og satset fullt fornybart, klatrer kraftig på børsen. Hvis utviklingen fortsetter, vil selskapet snart passere Equinor i verdi.

Danskene, som vi skryter av å ha «lurt» i kampen om delelinjen i sjøen som sikret oss verdifulle oljefelt – er det de som finter oss ut denne gangen?

Denne uka foreslo Kari Elisabeth Kaski, SV-stortingspolitiker med tung klimafaglig ballast, at Equinor bør selge ut de utenlandske oljefeltene og investere midlene i økt fornybarsatsing. Jeg har også skrevet om det samme tidligere. Å splitte og spesialisere selskapet ikke bare er et råd som kommer fra SV-ere og aviskommentatorer, nå kan man altså tolke det samme signalet fra børsen.

Ikke overraskende, siden spesialisering på forretningsområder er et vel etablert prinsipp – en slags stående ordre fra aksjemarkedet.

Likevel har Equinors strategi møtt lydige, støttende ord fra representanter for den borgerlige regjeringen. Kritikken fra Kaski blir avfeid. «Vi må ikke blande oss inn i selskapets vurderinger», er refrenget.

Er vi sikre på det? Det er enorme verdier som står på spill, og staten er suverent største eier med 67 prosent. Hvis det er åpenbare behov for vesentlige strategiske manøvre, bør den største eieren interessere seg.

Ellers er den en dårlig eier.

En vanlig refleks i slike diskusjoner, er å peke på andre statlig eide selskaper og si at det samme styringsprinsippet må gjelde for alle. Det innebærer en stor grad av avstand. I den konkrete diskusjonen om Equinor blir gjerne Statkraft trukket fram, den heleide norske fornybargiganten – Europas største fornybarprodusent. Skal vi ha to statlige fornybarselskaper, spør man.

Ja, kanskje hvis de opererer på ulike områder. Statkraft på land (vannkraft, solkraft, vindkraft på land) og Equinor til havs (havvind og hydrogen).

Motforestillingene er uansett avledningsmanøvre og unnskyldninger for å slippe å tenke helhetlig. Det vi nå trenger er en utredning - et større, strategisk arbeid for å finne ut dette: Hvordan skal det særegent store, norske statlige eierskapet posisjoneres i møte med omstillingen? Klima, miljø og teknologi bør være stikkord.

Arbeidet må settes i gang raskt. Børsen har allerede begynt å arbeide i en ny retning, Norge må henge med i timen. Ellers kan vi tape stort.