Storbritannia tar folkestyret tilbake

EU har ikke løst hverdagsproblemene til folk, men på flere områder gjort dem større. Både elitene i Brussel og EU-tilhengere i Norge bør lære av Brexit.

Det hjelper lite med store ord om grenseløse samfunn og høyere sivilisasjoner, når arbeidsfolk opplever lavere lønninger og større usikkerhet.

Flere av EUs ledere har i etterkant av Brexit kommet med svært nedsettende karakteristikker av de som ønsket å forlate EU. De med mest makt i EU-systemet kritiserer altså folks reaksjon, i stedet for å kritisere eget system.

EUs såkalte frie flyt på arbeidsmarkedet, som i praksis betyr ukontrollert import av billig arbeidskraft, har skapt en tøffere hverdag og dårligere arbeidsforhold for arbeidsfolk i mange europeiske land. Selvsagt blir folk frustrert eller fortvilt når lønningene deres faller eller de mister jobben.

Boris Johnson og det konservative partiets store fremgang i klassiske arbeiderstrøk, kan i stor grad forklares med dette.

Storbritannias utmeldelsesavtale med EU gir nå britene mulighet til igjen å kunne kontrollere arbeidsinnvandringen til landet. Samtidig har den britiske regjeringen varslet en betydelig økning i den nasjonale minstelønna i Storbritannia, med ambisjon om at denne skal utgjøre to tredjedeler av medianlønna innen 2024.

Det manglet ikke på dommedagsprofetier over Storbritannias framtid, hverken før eller etter avstemningen. Når Storbritannia nå forlater EU, ser vi imidlertid få tegn på økonomisk katastrofe. Tvert imot. Da Boris Johnson før jul vant parlamentsvalget i Storbritannia, steg både det britiske pundet og børsene.

Senest forrige uke kunne IMF fortelle at Storbritannia i 2020 anslås å bli det raskest voksende landet av alle europeiske G7-land.

Begrunnelsen flest briter oppga for å stemme for å forlate EU, var at beslutninger om Storbritannia bør tas i Storbritannia. Flere ønsket mer innflytelse og kontroll over egne liv. Dypest sett handler dette om å lytte til vanlige folk. Flere beslutninger og mer makt må flyttes nær folk.

Brexit viste en sterk folkelig motvilje mot stadig overføring av suverenitet til EU med tilhørende svekkelse av de europeiske nasjonalstatene. En avgjørende forutsetning, både for et velfungerende demokrati og en velferdsstat, er at innbyggerne føler tilhørighet til et fellesskap. Fellesskap gir vilje til å dele. Nasjonalstaten er den mest velfungerende rammen vi kjenner. Nasjonalstaten er derfor de svakeste sitt sterkeste vern.

Det er både rasjonelt og naturlig at vanlige arbeidsfolk vil ta vare på sine nasjonale velferdsstater. Erna Solberg er en entusiastisk EU- og Euro-tilhenger, og skapte følgende overskrift i internasjonal presse før folkeavstemningen i Storbritannia: «Norway to Britain: Don’t leave, you’ll hate it!».

I Klassekampen gjentok hun at hun trodde britene ville hate konsekvensene av et ja til Brexit i folkeavstemningen. Hennes «hatanalyse» har vist seg like feil i Storbritannia som Høyres dommedagsprofetier var foran EU-avstemmingen i Norge. Etter høstens overveldende valgseier til Boris Johnson virker det heller som om britene elsker Brexit, hvis jeg skal bruke Solbergs følelsesladede språkbruk.

Senterpartiet mener makta skal ligge i hvert lands egne parlamenter, og ikke i overnasjonale organer eller i unionsstrukturer som ikke er ansvarlig overfor sitt eget folk. Hvis ansvarlige ledere ikke skaper bedre liv for folket de leder, skal de kunne kastes i neste valg. Det er behov for å snu utviklingen der stadig mer makt flyttes ut av hvert land til EU.

Styrket folkestyre forutsetter et Europa av samarbeidende suverene stater, og ikke et Europas forente stater. Jeg vil gratulere det britiske demokratiet som har fulgt folkestyrets grunnprinsipp om at det er nettopp folket som er suverene, og gjennom dagens utmelding gjør ord til handling.