Døden lurer i alle ting

UTSTILLING: En vrimmel av ting, en overflod av gjenstander. Så dette er menneskenes verden?

Galleri Opdahl: Dickon Drury, To Be The Key, maleri. Til og med 2. februar

Dickon Drury maler dem alle – alt vi omgir oss med og som skal gi livene våre betydning. Det hverdagslige, det trivielle, det symbolske, det kunsthistoriske. Men ikke menneskene selv; de er fullstendig fraværende i maleriene han nå viser i Galleri Opdahl. Det er som om Drury maler portretter av mennesker gjennom stedfortredere eller substitutter – den tingliggjorte verden vi konstruerer, som karakteriserer oss, og som vi etterlater oss for å fylle tomrommet. Horror vacui.

Slik knytter disse maleriene an til kunsthistoriens store stillebentradisjon: oppstillingen av objekter på bord og i rom, for å minne oss om at vi alle skal dø en gang. Nature morte på fransk, død natur, en natur også mennesket er en del av. Særlig var denne motivtypen populær i nederlandsk og spansk 1600-tallskunst; i dag tar den andre former. I Drurys malerier er formen tegneseriens enkle streker, forvrengte perspektiver og utbrettede flater, men han legger også inn tydelige og konkrete referanser til gamle dagers stilleben-bilder: i ett av motivene ligger en hodeskalle blant mange andre gjenstander på et flygel, i et annet ser vi et timeglass som renner ut. Memento mori – husk at du skal dø.

Banaliteter

Men depressiv kunst er dette ikke. Drury maler sine interiører i friske, flotte farger; her er nærmest en overflod også av farger som gløder og lyser mot deg i galleriet. Det er som om han går omkring i sitt eget hus og registrerer alt han ser, fra rom til rom. Et flygellokk som flyter av allslags ting etterlatt fra en fest i «To Be The Key»; et salig rot på et biljardbord i «Goofing at the Table»; vinterhagens mange småting blant diverse planter i «Honey Lamb in the Winter Garden»; alt for mange glass og drinkesøl på et lite bord i «After Dinner».

Så er det vel dette som definerer livene våre, det trivielt hverdagslige. Jeg ser Drurys malerier også som en motpol, en motgift, til kunsthistoriens store tradisjon med grandiost historiemaleri og mytologisk-metafysiske motiver. Formatene hans er like store som disse, men innholdet er redusert til en beskrivelse av vår egen tids banaliteter. Drury viste lignende motiver da han stilte ut hos Opdahl for et par år siden, men nå har han fjernet de mer romantiske og dels sentimentale elementene fra de nye maleriene. Som kunstner kommer han styrket ut fra den prosessen.

Fargelagte noveller

Og så gjør han noe vi svært sjelden ser i samtidskunsten: han har laget et to siders skriv hvor han faktisk tar den besøkende med fra bilde til bilde og forklarer hva som rent konkret har gått inn i hvert motiv. Som at sønnen hans, født mens han arbeidet med maleriet «To Be The Key», har fått sitt navn skrevet på flygelet der, som et merkenavn. Han nevner også en rekke referanser til modernistiske malere som ligger åpent eller skjult i motivene. Selv leser jeg bildene som en slags fargelagte noveller; motivene er ikke nødvendigvis fra Drurys eget hus, snarere er de fiksjonaliserte versjoner av menneskers oppholdsrom. Om vi konsentrerer oss ikke bare om den tegneseriepregede helheten, men også om de mange detaljene, er det lett å lese inn diverse historier om de menneskene som bor, eller en gang bodde, her.

Så blir vi til slutt stående med Drurys ultimate ironi: menneskenes horror vacui, deres redsel for det tomme rom, som må fylles med så mange ting, er nettopp det som gjør at malerienes rom virker helt forlatt, slik at det er tomrommet etter menneskene som blir motivenes kjerne. Døden lurer i alle ting.