Lothepus og yogakjerringer

BOK: Ujevn, satirisk samling om å reise bort fra og komme hjem til Hardanger.

Marit Eikemo: Hardanger. Noveller. 172 sider. Samlaget.

I de ti novellene i Marit Eikemos (f. 1971, deb. 1999) samling søker personene seg enten bort fra eller tilbake til Hardanger, eller de bærer stedet med seg, som et arr eller smykke. Mange av personene er fruktbønder, yogakjerringer eller Lothepus-kopier, de er hovedpersoner i den ene novellen og bipersoner i den neste. Visse novelletitler bringer tankene til større og internasjonalt anerkjente forfattere, og i den ene teksten synes Eikemo også å ha adoptert «Brokeback Mountain»-plottet.

Sentralt står budskapet om at Hardanger har historie, kultur og tradisjoner det er verdt å ta vare på, men det blir kanskje litt vanskelig å ta et slikt budskap helt på alvor, så lenge satiren er så fremtredende som her. Her er det nok av storslått utsikt, frukttrær, siderproduksjon, gårdsturisme, slowfood, fjellyoga, Olav H. Hauge og vill og vakker natur, i slike mengder at det vipper over i det parodiske. Ikke sjelden får man en fornemmelse av at forfatteren sitter der og flirer nedlatende av personene og fenomenene hun skildrer.

Men her er jo fine ansatser også, som når mor og datter i åpningsnovellen kjører til Hardanger fordi moren vil vise hvor hun vokste opp; men så vipper plutselig novellen over i noe som mest likner et samferdselspolitisk debattinnlegg.

I «Siderhusreglar» viser Eikemo seg som en stor humorist når en bestilling på femti liter eplesider ikke går helt etter planen, og ganske så komisk er det også når Gro i Kartverket blir sittende som en slags telefonpsykolog for «Porno-Mona» i «Kart og terreng». Blant samlingens bedre noveller er «Kvanndal kai», om en gammel hippie som mister siste ferge og blir sittende og mimre med krovertinnen; «Talkshowdronninga», en rørende og bygdedyrkritisk tekst; og «Farvel til sanninga», der «Porno-Mona» dukker opp igjen og holder en flammende minnetale over «Sanninga».

Samlingens beste novelle er likevel den siste, «Ei sjel og ei skjorte», om en tenåringsdatter på antidepressiva som snart skal stå konfirmasjon. Her avstår Eikemo til en forandring fra å vitse det hele bort, og resultatet er en sterk og holdbar tekst.

I samlingen ellers tar jo satiren aldeles overhånd, i en slik grad at det hele oppleves litt platt og ja, ulitterært. Den samfunnskritiske og satiriske snerten, som Eikemo ellers er kjent for i sine romaner, der den også fungerer utmerket, høver nok ikke like godt i novelleformatet.