Mor forteller: Slik er det å leve som fattig blant de rikeste
Er dere fattige? spurte klassevenninnen datteren min. Hun visste ikke hva hun skulle svare.
by Anonym kvinne, BergenDebattinnlegg
Jeg hadde i grunn et vanlig liv. Jeg giftet meg, fikk to barn og jobbet som renholder. I begynnelsen av 20-årene fikk jeg smerter i den ene foten, men jeg tenkte det ville gå over. Hvilken 22-åring flyr til legen for en vond fot?
Årene gikk, men det gikk ikke over. I 2007 ble det så ille at jeg dro til legen. Det viste seg at jeg hadde en prolaps i ryggen. Tre operasjoner senere var jeg ute av arbeidslivet.
I dag går jeg på arbeidsavklaringpenger, og studerer til å bli helsesykepleier.
Jeg er skilt, og barna mina og jeg bor i en kjellerleilighet i Fana. Leiligheten har to soverom, et lite og et litt større. Jenten, som er eldst, har fått det største. Gutten sitt er så lite at det bare er mulig å sove der inne. Selv sover jeg på en sovesofa i stuen. Det måtte bli sånn for at de skulle få noe eget og ro til å sove.
Jeg kunne ha kuttet ned på bostandarden og betalt mindre for en mindre leilighet, men hva hadde det betydd for barna? Det er dem det hadde gått ut over. Da kunne de ikke hatt besøk. Det hadde blitt verre for dem, og de har det ille nok.
Barna merker at vi ikke har det andre har. Det er høy levestandard i Fana, og forskjellene blir veldig tydelige. Mine barn vil ha det de andre barna har – sånn er barn. Klassekameratene til barna mine har flotte, nye telefoner og klær, mens min datter har en knust smartelefon hun fikk av en onkel, og sønnen min er uten.
Selv i de små tingene, som matpakken på skolen, blir ulikhetene synlige. Barn kommer med wraps med alt mulig godt og middagsretter til lunsj.
Les også
Småbarnsmor forteller: «Ingen vet at jeg er fattig»
Jeg merker det selv også. På foreldremøtene er alt selvsagt. Selvsagt har vi alle råd til å spytte inn penger til blomster til læreren, juleavslutning og sommeravslutning. Selvsagt har alle råd til å spytte inn litt ekstra, slik at vi kan ha litt ekstra god mat. Men det er ikke en selvfølge for alle. Det tror jeg veldig få tenker over.
Det er en innstilling om at femti kroner her og der ikke er så mye. Det er det sikkert ikke heller, for dem som har mye. Men for andre betyr det melk og brød en uke. Sånn er det for oss.
Jeg har vært åpen med andre foreldre om hvordan vi har det økonomisk, mange vet om hvordan det er. Dessverre har det blitt tatt med hjem og diskutert foran barna. Datteren min ble en dag spurt av en klassevenninne: «Er dere fattige?» Hvorfor snakker voksne om sånt slik at barna hører det? Det er ikke greit at barn blir konfrontert med sånt på skolen. Datteren min visste ikke hva hun skulle si.
Hun vet jo hvordan det er, hun er gammel nok til å se det nå. Hun spør ikke lenger om hvorfor maten vi tar med på juleavslutninger ikke er like flott som det de andre tar med. Hun vet jo det. Det er veldig tøft.
Nå er det snart jul. Mye av julen handler for meg om dårlige følelser, og tanken på alt man ikke har råd til. For barn er det et stort fokus på hva man fikk til jul. Det er ikke gøy å være de som aldri får det de ønsker seg. De kommer med ønskelister, og jeg sier at de kan ønske seg det, men jeg vet de ikke kommer til å få det. Jeg føler meg som en hykler og løgner.
Det er tøft å gå med konstant klump i magen, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med desember. Datteren min tør ikke be om ting lengre, og er forsiktig med hva hun ønsker seg. Hun sier gjerne: «Jeg ønsker meg egentlig en Iphone, men ikke tenk på det.» Hun vet jeg ikke kan gi det til henne, og det er både hun og jeg lei oss for.
Det er ikke rom for gaver når det ligger regninger og verker. Når kontoen er tom, er selv det å bake pepperkaker utenkelig.
Les også
Debattleder Liv Skotheim: Derfor startet BT en serie om fattigdom
Skolen barna mine går på har vennegrupper. Det som skal være et godt tiltak for klassemiljøet, er et mareritt for meg. Det er dyrt å ha alle barna med på Bybanen, og så lage middag. Noen foreldre tar barna med på Leos Lekeland eller på bowling. For oss er det helt uaktuelt. Vi kommer oss kanskje på kino eller Ado med aktivitetskortet, men de stenger dørene for oss hvis det er for mange andre med aktivitetskort inne allerede. Det er veldig stigmatiserende. Alt vi har er skogen.
Da jeg sa til en mor at jeg synes det var dyrt å ha vennegruppe, vippset hun meg 150 kroner. Det var sikkert godt ment, men det opplevdes nedverdigende og var ubehagelig. Jeg kunne ønske de sluttet med vennegrupper.
Marginene våre er så små. Hver mandag får vi en matkasse av KIL-hjelpen, som hjelper veldig. Men alle innkjøp er nøye planlagt på forhånd. Jeg kjøper aldri nye klær til meg selv, kun en sjelden gang en strømpebukse. Skal jeg klippe meg, går jeg til lærlinger som trenger hårmodeller, barna klippes hjemme. Sønnen min er litt lei seg for at han alltid må ha «militærsveis».
Jeg har avlyst de fire siste tannlegetimene jeg har blitt kalt inn på, for selv om jeg er flink med tannstellet, frykter jeg hva de skal finne. Bare undersøkelsen koster jo en formue. Min største frykt er at vaskemaskinen skal gå i stykker.
Jeg skulle ønske vi kunne gjøre ting sammen som en familie. At vi kunne ta en ferietur til utlandet. Når storfamilien drar bort, kan ikke vi være med. Vi kan bare like bildene av turen på Facebook.
Jeg kunne uføretrygdet meg. Jeg vet jeg hadde fått det innvilget, men jeg ønsker å jobbe. Med medisiner kan jeg jobbe fulltid, og til sommeren er jeg ferdig utdannet og kan søke jobb. Jeg håper det blir bedre da, men vi kommer til å miste flere ordninger som er nødvendige nå. SFO blir for eksempel dekket 60 prosent av Nav på grunn av at jeg er i tiltak, og det vil forsvinne.
Det er tungt her og nå. Det er dager jeg føler at jeg drukner, og at jeg ikke kan se lyset i enden av tunnellen. Men jeg vet at det er der. Jeg vet at jeg er på vei ut, og at jeg har et håp om å komme i jobb igjen, at jeg har en fremtid.
Det er det jeg lever for nå.
BT kjenner skribentens identitet. Vi har mottatt en rekke henvendelser fra folk som vil hjelpe skribentene i denne serien. Vi anbefaler at de som vil hjelpe, tar kontakt med en hjelpeorganisasjon som hjelper fattige på Vestlandet.
Vi tar gjerne imot flere historier: debatt@bt.no
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg